Tidslinjen

Milano rundt år 1900 var en by i rask vekst, med fabrikker, handel og mange utlendinger. Blant dem var en gruppe engelskmenn som hadde tatt med seg fotballen hjemmefra. I desember 1899 gikk de sammen med italienske venner og stiftet Milan Foot-Ball and Cricket Club, med Alfred Edwards som president og Herbert Kilpin som leder på banen. Navnet ble skrevet på engelsk, «Milan», og slik er det fortsatt.

Herbert Kilpin var hjertet i den første klubben. Han var kaptein, trener og ildsjel, og det er han som får æren for fargene. Ifølge fortellingen sa han at laget skulle være et lag av djevler, rødt som ild og svart som frykten de skulle sette i motstanderne. Derfor heter Milan fortsatt «il Diavolo», djevelen, blant fansen.

Suksessen kom raskt. I 1901 brøt Milan Genoas grep om det italienske mesterskapet, og i 1906 og 1907 kom to nye titler. Fotballen var den gang en sport for få, med små tribuner og kamper på enkle baner, men Milan ble tidlig et navn i hele landet.

Så kom bruddet. I 1908 var det strid i klubben om hvor mange utenlandske spillere laget skulle få bruke, og en gruppe medlemmer forlot Milan og stiftet Internazionale. Det var starten på Derby della Madonnina, et av verdens mest kjente byoppgjør. Etter de tre første titlene fulgte en lang tørkeperiode, og første verdenskrig satte fotballen på vent i flere år.

Mellomkrigsårene var magre for Milan på banen. Klubben var stabil i toppdivisjonen, men måtte se Inter, Juventus, Bologna og andre lag hente titlene. For supporterne var dette år med håp som sjelden ble innfridd.

Det største som skjedde, skjedde utenfor banen. President Piero Pirelli lot bygge et eget stadion i bydelen San Siro, og i september 1926 ble det åpnet med et derby mot Inter. Milan tapte 6–3, men fikk et hjem som skulle bli et av verdens mest kjente fotballstadioner. I 1935 overtok kommunen eierskapet og bygde ut tribunene.

Fra 1929 ble Serie A spilt som én samlet liga for hele landet, slik vi kjenner den i dag. Samtidig la det fascistiske regimet seg stadig mer opp i idretten. Engelske navn var ikke populære hos makthaverne, og i 1939 måtte klubben ta det italienske navnet Associazione Calcio Milano.

Mot slutten av 1930-tallet fikk fansen likevel noe å juble for. Spissen Aldo Boffi kom til klubben i 1936 og ble toppscorer i Serie A. Milan nådde semifinalen i Coppa Italia fire år på rad og fikk prøve seg i Mitropa Cup, tidens store turnering for klubber fra Sentral-Europa.

Krigsårene var harde for Milano og for fotballen. Byen ble bombet, ligaen ble avbrutt, og klubben måtte bruke et påtvunget italiensk navn. Et lyspunkt var at Inter-legenden Giuseppe Meazza spilte for Milan i to sesonger rundt 1940. Etter frigjøringen i 1945 fikk klubben tilbake navnet Milan.

Vendepunktet kom i 1949. Sverige hadde vunnet OL i London året før, og Milan hentet først spissen Gunnar Nordahl og deretter Gunnar Gren og Nils Liedholm. Trioen fikk kallenavnet Gre-No-Li. Nordahl var en kraftfull målmaskin, Gren en klok spilleder og Liedholm en elegant midtbanespiller som nesten aldri slo feilpasninger. Allerede første sesong scoret laget over hundre mål i ligaen og vant 7–1 borte mot Juventus.

I 1951 kom endelig scudettoen tilbake etter 44 år, og samme sommer vant Milan Latin Cup, en turnering for mesterne i Italia, Spania, Portugal og Frankrike. Nordahl ble toppscorer i Serie A fem ganger og er fortsatt klubbens mestscorende spiller gjennom tidene. Senere kom uruguayaneren Juan Alberto Schiaffino, verdensmester fra 1950, og brasilianeren José Altafini.

Milan vant ligaen også i 1955, 1957 og 1959 og var nå et av de beste lagene i Europa. I 1958 nådde klubben sin første europacupfinale, men tapte 3–2 etter ekstraomganger mot Real Madrid. For supporterne var dette tiåret en gjenfødsel. Milan var ikke lenger laget som så på at andre vant, men laget alle ville slå.

I 1960 kom en tenåring fra Alessandria til Milan. Gianni Rivera var tynn og elegant, men hadde et blikk for pasninger få andre hadde. Han ble klubbens store stjerne i nesten 20 år og fikk kallenavnet «il Golden Boy». I 1969 ble han den første italienskfødte spilleren som vant Gullballen.

Treneren som ga Rivera rammen, var Nereo Rocco fra Trieste. Rocco var kjent for et forsiktig og godt organisert forsvarsspill, der laget først og fremst skulle unngå å slippe inn mål og så slå til på kontring. Det var effektivt. Milan vant ligaen i 1962, og året etter slo laget Benfica på Wembley og ble første italienske vinner av Europacupen. Brasilianske José Altafini scoret begge målene i finalen etter pasninger fra Rivera.

Rocco forsvant en periode, men kom tilbake i 1967 og ga klubben en ny storhetstid. Milan vant ligaen og Cupvinnercupen i 1968, og i 1969 ble Ajax med unge Johan Cruyff knust 4–1 i europacupfinalen i Madrid. Høsten samme år slo Milan argentinske Estudiantes i Interkontinental cup, i en returkamp som er kjent som en av de mest brutale i historien.

1970-tallet ble mer ujevnt. Milan vant Coppa Italia flere ganger og Cupvinnercupen igjen i 1973, men tapte samme år mesterskapet på siste serierunde med 5–3 borte mot Verona. Det tapet kalles fortsatt «fatal Verona» blant fansen. Samtidig var Inter og Juventus ofte sterkere i ligaen.

Perioden fikk likevel en vakker slutt. Med Nils Liedholm som trener vant Milan sitt tiende mesterskap i 1979 og fikk retten til å bære en stjerne over klubbmerket. Rivera la opp etter sesongen. En epoke var over, og ingen ante hvor mørkt det skulle bli de neste årene.

Bare ett år etter stjernen falt Milan helt ned. I mars 1980 ble flere spillere og president Felice Colombo pågrepet i Totonero-skandalen om ulovlig betting og avtalte kamper. Milan ble tvangsflyttet til Serie B, og presidenten ble utestengt fra fotballen. Laget kom raskt tilbake, men rykket ned igjen sportslig i 1982, samme sommer som Italia ble verdensmester.

Midt på 1980-tallet var klubben nesten blakk. Lyspunktene var få, men viktige. Unge Franco Baresi var blitt kaptein, og i januar 1985 debuterte en 16 år gammel venstreback ved navn Paolo Maldini. I februar 1986 kjøpte mediemannen Silvio Berlusconi klubben og reddet den fra konkurs. Han presenterte laget ved å lande med helikopter på Arena Civica mens Wagners «Valkyrieritt» runget over stadion.

Berlusconi tok en sjanse på en nesten ukjent trener fra Parma, Arrigo Sacchi, og hentet nederlenderne Marco van Basten, Ruud Gullit og senere Frank Rijkaard. Sacchi ville at hele laget skulle angripe og forsvare sammen, med en høy forsvarslinje, et kompakt lag og et konstant press på ballføreren. Forsvaret med Baresi, Maldini, Tassotti og Costacurta ble legendarisk. Milan vant ligaen i 1988 og Europacupen i 1989 og 1990, og mange mener dette er et av tidenes beste klubblag.

Da Sacchi ble landslagssjef i 1991, tok Fabio Capello over. Han var mer pragmatisk, men resultatene var enda mer imponerende. Milan gikk ubeseiret gjennom en hel ligasesong, satte rekord med 58 seriekamper på rad uten tap og vant tre strake mesterskap. Høydepunktet kom i Athen i 1994, da Barcelona ble slått 4–0 i Champions League-finalen.

Mot slutten av tiåret begynte noe å knake. Van Basten måtte legge opp på grunn av en ankelskade, Baresi trakk seg i 1997, og to sesonger endte langt nede på tabellen. Men i 1999, akkurat hundre år etter stiftelsen, vant Alberto Zaccheronis Milan mesterskapet etter en sterk avslutning på sesongen. For fansen var det en perfekt gave til jubileet.

Det nye årtusenet startet med Andrij Sjevtsjenko i spissen. Ukraineren kom fra Dynamo Kyiv i 1999 og ble raskt en av Europas beste spisser. Etter et par urolige sesonger hentet Berlusconi og direktør Adriano Galliani tidligere Milan-spiller Carlo Ancelotti som trener i november 2001.

Ancelotti bygde et lag rundt teknisk sterke midtbanespillere. Andrea Pirlo ble flyttet ned foran forsvaret og styrte spillet derfra, med Gennaro Gattuso som slitesterk partner og Clarence Seedorf og senere Kaká foran. Bak dem sto Maldini, Alessandro Nesta og Cafu, og i angrepet scoret Sjevtsjenko og Filippo Inzaghi. Milan vant Champions League i 2003 og ligaen i 2004.

Natten i Istanbul i 2005 er det ingen Milan-fan som glemmer. Laget ledet 3–0 til pause i finalen mot Liverpool, men slapp inn tre mål på seks minutter og tapte på straffespark. Året etter ble klubben dratt inn i dommerskandalen Calciopoli og trukket poeng. Likevel fikk laget revansj i Athen i 2007, da Liverpool ble slått 2–1. Kaká vant Gullballen, og Milan ble verdensmester for klubblag.

Etter 2009 forsvant de store navnene en etter en. Ancelotti dro, Maldini la opp og Kaká ble solgt. Under Massimiliano Allegri og med Zlatan Ibrahimović i angrepet vant Milan likevel ligaen i 2011, men sommeren 2012 ble både Ibrahimović og Thiago Silva solgt, og mange veteraner forsvant samtidig. Klubben slet økonomisk og byttet trener ofte.

Berlusconi solgte klubben i 2017 etter over 30 år. De nye kinesiske eierne brukte mye penger, men kjøpet var lånefinansiert, og allerede året etter tok investeringsfondet Elliott over. For supporterne var dette et tiår med frustrasjon, der Milan ofte var ute av Champions League og måtte se Juventus vinne mesterskap etter mesterskap.

Da Zlatan Ibrahimović kom tilbake i januar 2020, var Milan et lag uten selvtillit. Kort etter stanset pandemien fotballen, og kampene ble spilt for tomme tribuner. Men Stefano Piolis unge lag spilte seg opp etter pausen, og i 2021 var Milan tilbake i Champions League for første gang på sju år.

Sesongen 2021–22 ble en eventyrsesong. Med keeper Mike Maignan, stopperen Fikayo Tomori, backen Theo Hernández, Sandro Tonali på midtbanen og Rafael Leão som det store våpenet foran tok Milan igjen Inter på slutten og vant sitt 19. mesterskap. Laget var ungt, raskt og sultent, og for mange yngre supportere var det første gang de så klubben vinne ligaen.

Samme sommer kjøpte det amerikanske investeringsselskapet RedBird klubben fra Elliott. Året etter nådde Milan semifinalen i Champions League, men tapte for Inter. Kort tid etter ble Paolo Maldini fjernet fra ledelsen, noe som skapte sterke reaksjoner blant fansen. I juni 2023 døde også Silvio Berlusconi, mannen bak klubbens største epoke.

Etter at Pioli gikk i 2024, fulgte en urolig periode. Paulo Fonseca fikk sparken etter et halvt år, og Sérgio Conceição vant Supercupen mot Inter med en dramatisk snuoperasjon, men laget endte på 8.-plass og var ute av Europa. Massimiliano Allegri kom tilbake i 2025, men en femteplass i 2026 var ikke nok, og han fikk sparken dagen etter siste serierunde.

Sommeren og høsten 2026 har vært preget av både nystart og sorg. Portugisiske Rúben Amorim ble ny trener, og klubben har, sammen med Inter, kjøpt San Siro med planer om et nytt stadion. I juli døde klubblegenden Franco Baresi, og i september fylte San Siro 100 år. For supporterne er dette en tid for å minnes historien og håpe på at den neste store epoken er nær.