I juni bestemte RedBird at Milan ikke trengte en sportsdirektør. Overgangene skulle styres av Hendrik Almstadt, analysene av et eget «Football Intelligence»-miljø, og det siste ordet skulle Gerry Cardinale ha selv. Førstevalget Markus Krösche hadde ifølge Matteo Moretto sagt ja, men Eintracht Frankfurt sa nei.

Sommeren som fulgte, sier mye om hvorfor det var et problem. I starten av august hadde Milan fortsatt ikke solgt en eneste spiller, og Libero skyldte på en uerfaren ny struktur. Så kom alt på en gang i siste uke av vinduet.

Rafael Leão ble solgt til Galatasaray for 38 millioner euro 30. august. Christopher Nkunku, Santiago Giménez og Samuele Ricci ble lånt ut med kjøpsopsjoner. Inn kom Gonçalo Ramos fra PSG for 74 millioner pluss bonuser, ny klubbrekord, og Diego Moreira for 50 millioner.

Moreira har vært en suksess. Ramos har ikke. Han scoret mot Venezia i august og har ikke hatt et eneste skudd på mål i de fire kampene siden. Han scoret for Portugal mot Norge 4. oktober, noe som bare gjør det tydeligere at problemet ligger i hvordan Milan bruker ham. En spiss til 74 millioner trenger et lag bygd for å gi ham ballen i boksen.

Det er akkurat den helheten en sportsdirektør skal sørge for. Noen må si at en rekordspiss og en trener som spiller med to tiere bak én spiss må passe sammen, og at det må finnes en plan B på venstresiden når Saelemaekers og Estupiñán blir skadet samme uke.

Ifølge Fantacalcio vil nå Cardinale likevel ha en sportsdirektør ved siden av Amorim. Krösche nevnes igjen, sammen med José Boto, som jobbet med Amorim i Benfica. Klubben avviser. Zlatan Ibrahimović dukket samtidig opp på Milanello for første gang på et halvt år.

Det er ingen skam å snu. Det er derimot en skam å bruke over 120 millioner euro på to spillere uten at noen i klubben har som hovedjobb å tenke sportslig helhet. Milan er femte, to poeng bak Roma, og ubeseiret i serien. Det er godt nok i oktober. I januar må noen eie vinduet.

Kilder: Calcio e Finanza, Calciomercato.com, Libero, SempreMilan (inn), SempreMilan (ut), Yahoo Sports, Milanreports, Fantacalcio, beIN Sports

Bilde: AI-generert illustrasjon

Det er lett å glemme at Diego Moreira kostet 50 millioner euro. Han ble presentert 19. august, få dager før seriestart, og forsvant litt i skyggen av Gonçalo Ramos og rekordsummen fra PSG. En måned senere er det belgieren fra Strasbourg alle snakker om.

Supporterne har allerede bestemt seg. Moreira vant avstemningen om månedens spiller i september med rundt halvparten av stemmene, foran Alphadjo Cissé og Adrien Rabiot. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

På Olimpico lå Milan under 0–2 til pause og så ut som et lag uten plan. Moreira kom inn, tok et innlegg på volley etter 65 minutter og skjøt inn utligningen fra kanten av sekstenmeteren to minutter senere. Mot Lecce trengte han fire minutter på banen før han vant ballen, gikk forbi Siebert og satte inn 3–0. Han er den yngste Milan-spilleren siden 2004–05 som har scoret to mål som innbytter i en Serie A-kamp.

Likevel har han bare startet én seriekamp, og den gikk dårlig. I Torino ble han satt som vingback på høyresiden, med mer forsvarsarbeid enn rom å angripe i. Han fant aldri kampen og ble byttet ut etter en time. Mot Benfica satt han på benken fra start igjen.

Her ligger problemet. Amorim har brukt Moreira som et våpen for andre omgang, når motstanderen er sliten og banen åpner seg. Det fungerer, men det er en luksus Milan ikke har råd til lenger. Alexis Saelemaekers skal opereres i ankelen og er borte i flere måneder. Pervis Estupiñán skadet kneet med Ecuador og er usikker foran Sassuolo.

Den åpenbare løsningen er å gi Moreira venstresiden fra start, gjerne i det offensive oppsettet med Chukwueze og Pulisic bak Ramos som Gazzetta har skrevet om. Han er best når han kan gå inn i banen på høyrefoten, ikke når han må løpe linjen opp og ned i en femmannsbakre.

Det finnes en risiko. Moreira er 22 år, og ingen vet om han tåler 90 minutter hver uke med kamper både søndag og torsdag. Men en trener som ber om tålmodighet og sier laget er «langt unna potensialet», kan ikke samtidig la sin mest effektive spiller sitte og vente.

Sassuolo borte på søndag er det perfekte stedet å begynne.

Kilder: acmilan.com (signering), acmilan.com (MVP Lazio), Milanisti Channel, SempreMilan, Pianeta Milan, Milanreports

Bilde: AI-generert illustrasjon

San Siro ble åpnet 19. september 1926 med et derby. Inter vant 6–3. Milan feiret dagen etter, før kampen mot Lecce, med en seremoni og DJ Dardust på stadiontaket. Laget svarte med 3–0. Det var en fin kveld.

Den kom etter en ydmykende onsdag. Benfica vant 2–0 på San Siro i uka da stadionet fylte 100, og den meksikanske avisen Récord skrev at Benfica hadde ødelagt jubileet. Det er ikke helt urettferdig.

Men det største problemet med jubileet er ikke resultatet mot Benfica. Det er at Milan og Inter har kjøpt stadionet av kommunen for 197 millioner euro for å rive det. Det nye stadionet skal tegnes av Foster + Partners og MANICA og ta rundt 71 500 tilskuere. Bare en del av Curva Sud skal bevares. Målet er EM i 2032.

Saken er langt fra avgjort. Fem klager mot salget ligger hos forvaltningsdomstolen TAR, og påtalemyndigheten i Milano har startet en etterforskning. Rivingen alene er anslått å koste over 115 millioner euro.

Vi forstår argumentene. Et moderne stadion gir inntekter Milan trenger for å konkurrere med de beste i Europa. Men en klubb som bruker hundreårsdagen til å selge nostalgi, bør også være ærlig om hva den planlegger.

Det gjelder særlig i år. Franco Baresi døde 31. juli, 66 år gammel. Milan spiller hele sesongen med «6 PER SEMPRE» på drakten, og ifølge Gazzetta vurderer klubben å oppkalle Curva Sud eller det nye stadionet etter ham. Ingen beslutning er tatt.

Her er et forslag: Hvis Curva Sud skal bevares, så la den bære Baresis navn. Da får det nye stadionet i hvert fall én del som husker hvor det kommer fra.

Kilder: Avvenire, acmilan.com (seremoni), Récord, FCInter1908, Il Post, acmilan.com (6 per sempre), Football Ground Guide

Bilde: AI-generert illustrasjon

Rúben Amorim kom til Milan med et rykte fra Manchester United: en trener som heller taper med sitt system enn vinner uten det. Derfor var søndagen mot Lecce mer interessant enn selve 3–0-seieren.

For første gang denne sesongen forsvarte Milan med fire bak. Mario Gila gikk ut til høyreback, og laget vekslet mellom 4-4-2 og 4-2-3-1. Amorim sa det selv etter kampen: «Det jeg kjente i de siste kampene, er det samme som jeg kjente i Manchester United, og jeg kan ikke gjøre den samme feilen.»

Det er en innrømmelse som fortjener respekt. Milan har vært svakt i første omgang i nesten hver kamp. Mot Juventus kom det første skuddet på mål etter 68 minutter. På Olimpico lå laget under 0–2 til pause. Et system som bare fungerer etter tre bytter, fungerer ikke.

Men rosen stopper der. Fire dager før Lecce tok Amorim ut fem faste spillere mot Benfica, og forklarte det med at han må rotere, «særlig med en spiller på 40 år». Modrić satt på benken, Hutchinson fikk sin første start, og Filippo Terracciano spilte midtstopper i en europacupkamp. Resultatet ble Benficas første seier over Milan noensinne og piping fra San Siro både til pause og etter kampen.

Etter kampen sa Amorim at spillerne var nervøse, «også de tre forsvarerne». Det er en merkelig ting å si om en forsvarsrekke han selv hadde satt sammen for første gang.

Rotasjon er nødvendig med ni kamper på under en måned. Men det er forskjell på å hvile to spillere og å bytte ut halve ryggraden. Når Amorim samtidig sier at «hver uke blir det en ny startellever», er det ikke rart at Matteo Moretto melder om spørsmål i garderoben og et ikke helt ideelt forhold til noen av de eldre spillerne.

Amorim er ubeseiret i sine fem første seriekamper, noe ingen Milan-trener har klart siden 1979–80. Det er en god start. Men neste gang det er Europa League, mot Salzburg 15. oktober, bør han stille med et lag som spillerne kjenner igjen. Fleksibilitet er en styrke. Eksperimenter i tellende kamper er det ikke.

Kilder: Flashscore, LiveScore/SempreMilan, La Sicilia, TuttoMercatoWeb, SOS Fanta, beIN Sports

Bilde: AI-generert illustrasjon